My knight in shining armor!
I morgen skal jeg ta koloskopi, noe jeg dessverre må gjøre med jevne mellomrom. Sist gang jeg ble skopet var for litt over to år siden, og nå som jeg er i full gang med tømmemiddel igjen mimrer jeg over hvordan det var forrige gang. Jeg vil derfor dele denne litt romantiske og tragikomiske historien med dere.
En kjip koloskopi og en fantastisk mann
Koloskopier er ikke akkurat noe jeg liker veldig godt og for to år siden hadde jeg svært aktiv Crohns. To uker etter at jeg var på date med Espen for første gang, ble jeg innlagt ved Ahus sykehus. Det var en noe pinlig samtale jeg måtte ta til Espen for å avlyse kveldens date og samtidig fortelle han at jeg hadde en kronisk tarmsykdom - og var innlagt på sykehuset. Jeg trodde at det var det og at jeg aldri mer skulle se Espen igjen.
Men etter noen timer i sykesenga troppet plutselig Espen opp i isolatet jeg lå på – i full ”rustning” med munnbind, gul drakt og hansker. Jeg vet dette høres ufattelig klisje ut, men jeg tror det var da jeg skjønte at denne mannen mente alvor og jeg virkelig ble forelsket. Å vise frem sykdommen min til noen og tørre å slippe han inn på meg i en sånn situasjon var vel noe av det jeg var aller mest redd for å gjøre, men hell i uhell så fikk vi jo avklart at det gikk fint veldig tidlig i vårt forhold. Og han taklet dette helt utrolig bra.
På Ahus bestemte de seg for å skopere meg, men til tross for at de på forhånd visste at jeg hadde en aktiv sykdom gav de meg kun en liten smertestillende pille før undersøkelsen. Jeg skal ikke fortelle dere for mye om det, men koloskopien ble avbrutt. Jeg hadde rett og slett for store smerter til å ligge stille. Som dere sikkert skjønner var det en særs lite hyggelig opplevelse, og noe jeg ikke ønsker at skal skje igjen verken for meg selv eller andre.
En "god" koloskopi
Etter hvert ble jeg skrevet ut fra Ahus og overført til Lovisenberg Diakonale Sykehus, som vanligvis følger meg opp for min Crohns sykdom. Der måtte de da igjen ta koloskopi, siden de ikke hadde fått det til på Ahus. På Lovisenberg følte jeg meg ikke bare i bedre hender og var tryggere på legene, men jeg fikk også en solid cocktail med beroligende og smertestillende før undersøkelsen. Om selve undersøkelsen kan jeg bare si en ting: jeg husker ingen ting! Det eneste jeg husker var at jeg kom til meg selv i en sykeseng, med mamma ved siden av meg og legen min som fortalte hva de hadde sett – og jeg, jeg tror jeg må ha smilt fra øre til øre, jeg hadde det som plommen i egget.
Impulsiv hyttetur i påvirket tilstand
Da jeg kom hjem og fikk besøk av Espen senere den kvelden var jeg fortsatt fin i formen. Espen og jeg hadde ikke kjent hverandre så lenge på det tidspunktet, og jeg tror aldri han hadde sett meg i så ”full” før. Derfor var det kanskje ikke så rart at han gikk med på at vi skulle kaste oss rundt å dra til hytta hans i Trysil. Jeg var nemlig veldig gira på å dra og følte jeg meg jo tipp-topp fantastisk der og da. Ikke måtte jeg på do (jeg hadde jo fastet i to dager), ikke hadde jeg vondt (jeg hadde fortsatt effekt av smertestillende) og jeg var så utrolig glad og lettet over at undersøkelsene nå var over. Klart vi skulle feire med å dra på tur!
Så vi fortet oss å pakke, kaste alt inn i bilen og kjøret av sted. Jeg tror jeg sov store deler av veien, og det var først da vi stoppet på parkeringsplassen i skogen at vi innså at dette kanskje ikke hadde vært det mest gjennomtenkte. Det var en halvmeter snø inn til hytta, rundt 1 km å gå og vi hadde verken pakket ski eller fornuftige klær. I tillegg hadde vi jo kastet oss rundt og pakket det vi skulle ha med oss i bagger og hadde også handlet mat på veien. Med andre ord: det ble en strabasiøs ferd gjennom snøen i tynne klær og med bæreposer og bagger i hendene.
En strabasiøs ferd med lykkelig slutt
Da vi endelig kom frem til hytta hadde heldigvis broren til Espen allerede vært der en stund, så det var varmt og godt. Jeg tror det var sånn cirka akkurat da vi kom frem at de smertestillende sluttet å virke og jeg kjente hvor fryktelig sliten jeg var etter et par uker med mye do-løping, kjipe undersøkelser og to koloskopier. Men takk og lov kunne jeg synke ned i sofaen foran peisen, med pysjbukse, dyne, spill og hyggelig folk. Jeg kunne slappe helt av, midt uti skogen en hel helg og bare nyte å være på hyttetur.
Dette var altså min historie om en kjip koloskopi, en god koloskopi (så god at jeg også kom meg på hyttetur) og hvordan jeg fant kjærligheten midt oppi det hele.
Foto: Øystein Orderud
Ps. Espen og jeg giftet oss, har hatt mange flotte hytteturer og nå laget boka lavFODMAP Magevennlig mat sammen. Så til dere single med tarmsykdommer som tenker at dere aldri kan dele dette med noen: plutselig står han/hun der på sykehuset sammen deg. Ikke gi opp – om jeg kan finne kjærligheten mellom to koloskopier kan du det også!
// Julia
