Forrige uke skjedde det igjen. Nok en medisin inntok hverdagen min. Det høres kanskje rart ut, men etter år med kronisk sykdom føler jeg det som å gå inn i et nytt forhold for hver medisin jeg bruker. Og gang på gang har forholdene gått i vasken. Noen etter flere gode år, andre etter kontinuerlige opp og nedturer. Noen ”forhold” har gått galt nesten med det samme. Og nå, etter tre år som ”singel” uten medisiner, er det altså på’n igjen. Denne gangen er jeg ”in a realtionship med Imurel”.
It’s complicated
Selv om jeg har vært igjennom disse rundene med nye forhold mange ganger er det allikevel noe helt nytt og annerledes denne gangen. Jeg har en litt vanskelig og uvanlig type Crohns, som ikke starter på innsiden av tarmveggene men i, eller utenpå, tarmveggen. Det gjør at jeg har måttet gå over lang tid og bli gradvis dårlige og dårlige uten at det har slått ut på prøver. Og når det først har slått ut på Fecal-tester eller CRP har det som regel allerede gått for langt. Da blir det fort ambulanse med sirene til sykehuset og sterke medisiner for å få ned en svært aktiv sykdom.
Denne gangen derimot prøver vi (altså jeg og legen på Lovisenberg) å komme sykdommen i forkjøpet. Jeg har etter tre fine år uten medisiner, en graviditet og amming, begynt å kjenne meg unormalt sliten. Jeg legger meg gjerne rett etter at lille Vetle er lagt og sover flere ganger på dagen. Jeg har oftere vondt i magen og leddene, og hyppigere ”magasjauser” på to til tre dager. I starten tenkte jeg at jeg måtte ha spist noe feil eller fått i meg et magevirus, men når det begynte å bli hyppigere og hyppigere var det på tide å gjøre noe.
Imurel – ikke akkurat kjærlighet ved første blikk
Denne gangen er det altså tre små gule piller som plutselig har tatt del i min hverdag. Jeg er ingen lege, men så vidt jeg har forstått er Imurel er en forholdvis mild behandling av Crohns sykdom som ofte brukes for å forhindre oppbluss, enten alene eller sammen med andre medisiner. Imurel, som så mange andre av medisiner for autoimmune sykdommer, demper immunforsvaret, slik at den ”feilprogrammeringen” som gjør at immunforsvaret angriper tarmen og lager betennelse, ikke blir like sterk. Men det betyr også at den setter ned immunforsvaret generelt – noe jeg må si jeg ikke akkurat gleder meg over, nå som Vetle snart begynner i barnehagen og jeg kommer til å bli eksponert for alle smittsomme sykdommer. Men heller det en Crohns!
Enn så lenge er det ikke akkurat kjærlighet ved første blikk med meg og Imurel, men det kan man vel ikke akkurat forvente heller. Så langt har forholdet vårt gitt meg kvalme fra morgen til kveld og en mage som gjør litt vondt hele tiden. Men som med alle nye forhold så har jeg også store forventinger til dette og forhåpentligvis vil både kvalme og magevondt etter hvert bli til en god magefølelse og Crohns holde seg langt unna.
Jakten på medisin-kjærligheten
Denne gangen prøver jeg altså en ”mild” medisin for å hindre at Crohns skal blusse opp. Allikevel føles det skikkelig dritt å måtte fylle kroppen sin med giftstoffer igjen. Jeg har også vært med på denne runddansen mange nok ganger nå til å huske hvor forventningsfull jeg har vært hver gang jeg har startet på nye medisiner – og hvor skuffa jeg blir når jeg må slutte på de grunnet bivirkninger eller manglede effekt. Enn så lenge har jeg ikke truffet ”mister perfekt” og leter fortsatt etter ”the one and only medisin” som kan holde Crohns unna og la meg levet livet mitt til det fulle. Jeg krysser fingrene for at en slik medisin er rett rundt hjørnet – og enn så lenge får jeg og Imurel holde ut med hverandre.
//Julia