Hva er det som får meg til å kjefte på en godt voksen mann midt i en matbutikk? Og hvorfor sitter jeg i bilen etterpå og føler meg dum? Torsdag hadde jeg en aldri så liten eksplosjon, da jeg overhørte en grov kommentar om matvareallergikere...
Det er torsdagskveld og jeg har endelig fått lagt Vetle til å sove. Vi har vært hjemme hele dagen, for han er syk og det eneste jeg får i han er morsmelkerstatning. Og typisk nok er vi tomme for akkurat det. Så nærmere klokken ni om kvelden drar jeg i den lokale butikken for å kjøpe mer, og jeg er både trøtt, lei og frustrert etter en lang dag.
I butikken er det nesten tomt, med unntak av to menn som står og snakker om en hyttetur de skal på. En tredje mann kommer inn i butikken, og han kjenner tydeligvis de to andre. Han lurer på hva de driver med og de forklarer at de skal kjøpe inn mat til turen, men at de står litt fast siden det er flere med allergier og intoleranser å ta hensyn til.
På dette tidspunktet står jeg bare et par meter unna dem, med hendene ned i frysedisken på jakt etter et glutenfritt brød. Den tredje mannen er en brautende kar som snakker så høyt at det ljomer i den nesten tomme butikken.
–Ja alle disse allergiene, det er til å bli sprø av. Går ikke ann å server noe nå lenger. Den ene skal ha uten ditt og den andre uten datt. Nei vet dere hva? Jeg synes dere skal servere det samme til hele gjengen jeg, så får vi se om de virkelig blir syke.
Jeg kjenner blodet bruse i meg, men det er ikke før han slenger på siste setning at det virkelig går i svart for meg.
–Og om dem ikke tåler det, jaja – noe skal jo de jævlene dø av!
Jeg blir stående et lite minutt for å samle meg. Teller høyt for meg selv. Puster. Sier til meg selv:
–Julia, det han sa er helt urimelig, men husk at du nå er småsyk, sliten og veldig emosjonell nå. Ikke gjør noe dumt i affekt.
Jeg triller handlekurven min bort til den tredje mannen som nå står med hodet inn i påleggs-kjøleskapet.
–Unnskyld, sier jeg, –men jeg er faktisk en av de som blir alvorlig syke av å spise mat jeg ikke tåler. Og da er det ikke så kult å gå i butikken å høre noe si at «noe skal de jævlene dø av». Så den kunne du spart deg for.
Jeg ser at han blir paff, før han henter seg inn igjen og går rett i forsvarsmodus.
–Jeg veit jo det, jeg har en bror som har allergi. Det var ment som en spøk da.
–Ja kanskje det, sier jeg, –men det var ikke morsom. Så kanskje du ikke skal si sånne spøker med andre du ikke kjenner rundt deg.
Jeg triller videre. Kjenner blodet bruser. Føler meg glad for at jeg sa i fra. For at jeg så han skamme seg litt. Men det varer bare et lite sekund:
–Det var da jævla så nærtagende du er a! Roper han etter meg, før han tripper bort til de to andre for å fortelle dem hva jeg sa. Jeg hører de fra den andre siden av matvare-hylla. At de ler av den nærtagende allergikeren.
Jeg blir sittende litt utenfor i bilen. Sinna på meg selv som lot meg provosere. Sinna på meg selv som ikke fikk siste ordet, men gikk derfra og hørt de le. Sinna på godt voksne mannfolk som slenger med leppa uten å tenke på hvilken påvirkning det de sier kan ha på andre.
Han hadde rett – jeg var nærtagende den dagen. Fordi jeg var sliten, fordi han snakket om "sånne som meg", fordi jeg vet at det er vanskelig å lage mat til folk med ulike allergier og fordi jeg hater å føle meg som en byrde for andre. Fordi jeg er lei av at mine allergier og intoleranser ikke blir tatt på alvor.
Samtidig er jeg glad for at jeg hadde følelsene uten på den dagen, for det fikk meg til å tørre å si fra til en godt voksen mann at han måtte skjerpe seg. At en sånn kommentar ikke er greit. For det er det synes jeg nemlig ikke det er. Samme hvor nærtagende det gjør meg.
//Julia