Hvem er egentlig den intolerante av oss?

Med jevne mellomrom kommer det artikler i media som skal vise hvor provoserende det er med folk som har intoleranse. Gang på gang males det et bilde av en trend der folk later som de er syke, for så å la seg falle for fristelsen av mat de “liksom ikke tåler” allikevel.

Jeg har prøvd å vende det andre kinnet til. Jeg har prøvd å ikke la meg provosere. Men da NRK publiserte intervjuet med “Lut lei folk som tror de har matallergi”, kjente jeg at bobla sprakk.

– I 2016 snakket vi om laktoseåret. I 2017 hadde vi glutenåret, og i 2018 var det løk som var det store. I år er det mye snakk om ekstremallergier. Det er klart vi som kokker blir forbannet, sier kokken Inge Johnsen i intervjuet. Han har sett seg lei på alle som er inntollerante og som forsyner seg av fløtepuddingen hans på slutten av kvelden, til tross for at de ikke tåler laktose. Han mener hysteriet rundt allergier henger sammen med kjønn og utdannelse (hyppigere blant kvinner med høyere utdannelse, enn menn med lavere utdannelse).

Det er meg du snakker om!

Jeg er akkurat i målgruppen for en av de han beskriver. Jeg er kvinne og jeg har bachelorgrad med videreutdannelse. Jeg har også morbus Crohns, IBS og ikke-cøliakisk-glutensensitivitet. Dette er ikke diagnoser jeg selv finner på, grunnet trend eller hysteri. Det er nøye dokumentert fra de fremste ekspertene på sykehus både her til lands og utlandet. Og en av de tingene jeg selv kan gjøre for å ikke bli mer syk enn jeg alt er, er å hele tiden passe på hva jeg spiser og veie opp om det er verdt å ta konsekvensene av å få i meg litt gluten, litt laktose, litt løk eller hvitløk (for å nevne noe).

Syk av mat

Jeg spiser ikke gluten fordi det gir meg opptil en uke med diaré, feber og kroppsverk. Så enkelt er det, og jeg lurer på hvorfor kokken Inge blir forbannet av den grunn. At jeg ikke spiser hvete, rug eller bygg betyr ikke at jeg ikke tåler smulene eller glutenstøvet i lufta, slik som mange med cøliaki. Og nettopp for å ikke være vanskelig eller “lyve” på meg en annen diagnose enn jeg har, så prøver jeg alltid å forklare dette til kokken og være så imøtekommende som jeg kan: jeg vil ikke ha gluten, men samtidig er det ikke er så farlig om det er i nærheten, eller om jeg må plukke brødbiter vekk selv. Så lenge det ikke er mel som ingrediens i maten. Se gjerne artikkelen min “Cøliaki, allergi eller intoleranse? Vi mangler en felles forståelse“ i Aftenposten om dette i juni 2018.

Når det gjelder laktose, så går det i små mengder. Kanskje kan jeg spise den desserten på slutten av kvelden om jeg står over fiskesuppa i starten. Eller motsatt. Her handler det om å fylle begeret akkurat fullt nok til at det ikke renner over, for da er konsekvensene både smerter og flere doturer. Så det som virker ulogisk for deg når jeg spiser den fløtepuddingen på slutten av kvelden, kan fortsatt være gjort med god intensjon og kalkulering av egne toleransegrenser av meg. Det er ingen grunn til å si at jeg jukser, lyver på meg en diagnose, lever på en trend-bølge eller er hyklersk av den grunn.

Utmattende og pinlig å måtte forklare

Og noen ganger er jeg bare så lei av å forsvare intoleransene min til kokken, servitøren og kollegaer, for hver eneste matrett som blir servert, at når fløtepudding endelig kommer på bordet som siste rett, så orker jeg rett og slett ikke ta kampen mer. Orker ikke forklare at jeg blir syk, vil ikke legge ut om diagnoser, si at jeg får diaré (snakk om flau ting å si rundt middagsbordet) og at “joda, det er så ille selv om det bare er en intoleranse”. Kanskje tenker jeg heller at “nå skal jeg jo hjem snart uansett, så jeg får vel bare få magesmerter i natt da”. Eller så sitter jeg der mens alle andre koser seg med desserten og lar selv være å spise, for å vite at jeg kan komme meg på jobb, i butikken eller leke med sønnen min dagen etter.

Dyktige kokker tar hensyn

Min erfaring er at dyktige, kreative kokker sjeldent ser dette som et problem. På min arbeidsplass er det både vegetarianere, pescetarianer, folk med cøliaki, med allergier og folk på lavFODMAP-dietten og på HCLF-dietten. Allikevel klarer vår dyktige kokke å lage noe for alle hver eneste dag, uten å surmule av den grunn. Å lage god mat som alle kan spise er jobben hennes. Så enkelt.

Forøvrig kan jeg legge til at blant allergikere/intolerante på jobben er det 75% menn og 25 % kvinner, dog vi alle har høyere utdannelse ser jeg liten sammenheng mellom kjønn og yrke slik kokken Inge hevder.

Regelrett mobbing

Kommentarfeltet på Facebook-saken til “Lut lei folk som tror de har matallergi” var for meg vondt å lese. At voksne mennesker kan si så mye stygt og henge ut folk som gjør alt for å kunne delta på en sosial tilstelning uten å bli syke etterpå - ja det synes jeg bare er trist.

Å sammenligne oss som ikke spiser gluten (selv om vi ikke har cøliaki) med de som stjeler parkeringsplassene til handikappede, at vi gjør livet til de som har allergier vanskeligere eller at vi bare roper desperat etter oppmerksomhet, ja det føles rett og slett som mobbing. Det fører til at mange velger å isolerer seg, ikke vil være en byrde for hverken kokken, servitøren, kollegaer eller andre og heller takker nei til å bli med på julebordet.

Jeg er bare intolerant mot noen matvarer, men kokken Inge og de som står bak de hatfulle kommentarene på Facebook har en langt verre diagnose: de er intolerante mot ulikheter og annerledeshet. Stakkars dere.

Les mer

Jeg anbefaler dere også å innlegget fra Katrine bak bloggen Gluten- og melkefri inspirasjon om samme sak.

Min oppfordring: være inkluderende med hverandre - uansett allergier, intoleranser og annerledeshet. Særlig nå i juletiden!

//Julia