Sorgen over det "normale"
Mens verden har vært stengt ned har jeg følt meg som alle andre. Jeg har kunnet vise hva jeg er god for på hjemmekontor, jeg har unngått smitte tross dårlig imunforsvar fordi alle bruker munnbind og spriter hendende, jeg har ikke måtte takke nei til sammenkomster eller fester - tvert i mot: for en gangs skyld har jeg vært som alle andre.
Kanskje har jeg til og med vært litt bedre enn andre, om jeg tørr si det selv?
For da verden ble lukket var det nemlig ikke noen sak for meg å gå over til å jobbe hjemmenfra - det hadde jeg allerede gjort i mange år, og hadde fiks ferdig oppsett på hjemmekontor. Det var ikke noe problem å ha møter på digital plattformen, tvert i mot en fordel. Jeg holdt ut lenger, kunne skjule dårlige dager med sminke og godt lys, og ellers kunne jeg jobbe den tiden på døgnet som helsa tillate det.
Det var ingen fester å gå på. Ingen fredagspils eller store samlinger. Og for meg føltes det som en enorm lettelse. Ikke flere klumper i magen for at jeg kom til å bli syk etter å ha deltatt på noe, ikke flere «nei» når man egentlig bare vil si «ja».
Men så vendte «normalen» tilbake.
Og jeg hadde helt glemt at jeg ikke er som alle andre. Jeg hadde funnet meg så godt til rette i pandemi-tidene og trivdes så godt med sånn ting var, at jeg i farten tenkte det ville bli den «nye normalen».
Samtidig som landet har åpnet opp igjen, kollegaer har samlet seg for middager og fredsagspils og venner stimer sammen i trange lokaler for konserter eller ut på byen har jeg begynt på en nye behandling for min Crohns sykdom. Denne gangen er det Metex-sprøyter, en behandling som demper immunforsvaret siden det rett og slett er en bitteliten dose cellegift man får i seg en gang i uka.
Jeg klager ikke over å ta sprøyter.
Tvert i mot jubler jeg over at jeg endelig får behandling og kan komme både økende magesmerter, økende crp og økende fekaltest i møte. Håpet er å ha krefter til å være mer sammen med familien på fritiden, at man kan stå oppreist uten kraftige magesmerter og uten at det verker i hele kroppen. Det håper jeg så veldig.
Men samtidig som jeg går tilbake til å ta på meg munnbind dagene etter injeksjon, samtidig som jeg blir kvalm bare jeg ser mat eller kjemper for å ha krefter til å stå i jobb og være mamma - ja, så kjenner jeg også på en slags sorg over at livet vender tilbake til «normalen» for alle andre.
Det blir så tydelig at jeg ikke er en del av det «normale».
At de to årene med pandemi som fikk meg til å føle meg «funksjonsfrisk» og på lik linje med andre var midlertidig. Nå er jeg igjen hun som ikke kan delta, hun som blir utenfor og som aldri har krefter til å møtes.
For sånn er livet med en kronisk sykdom.
Og med alt det kjipe en pandemi har ført med seg for det fleste, så ga det faktisk noen av oss et lite pusterom til å være «som alle andre» for en liten stund også.
//Julia
