Jeg smilte faktisk på toppen! Vetle koste seg i bæremeisen hele veien og sovnet litt innimellom.

Er du en av de som har vokst opp med uttrykket ”Ut på tur aldri sur” ?
Vel, denne helgen har jeg bevist det motsatte: jeg var sur og gretten, selv på toppen av Trysil-fjellet!

Torsdag dro vi til Trysil der familien til Espen har en liten hytte i skogen. Vi er ikke så veldig sporty folk egentlig, men vi ønsker å komme i bedre form og med en liten aktiv 1-åring med på tur, var det derfor bare å komme seg ut i naturen. Fredag startet vi dagen med en rolig tur i Bittermarka. Flotte farger, fint terreng og akkurat passe lang og krevende løype for meg. Jeg er jo ikke i form i det hele tatt, men synes det var gøy både å følge med på pulsen og skritt på den nye treningsklokken min, og samtidig elsker jeg jo den vakre naturen og tid med Espen og Vetle.

Lørdag foreslo Espen å kjøre til Trysil-fjellet for å ”gå en liten tur og se hvor langt vi gidder”. Jeg så for meg noe alla det vi hadde gjort på fredag og var med godt mot – til tross for at jeg hadde vondt i magen og fryktet at jeg enten skulle kaste opp eller løpe på do. – En liten tur greier jeg da, tenkte jeg, tok meg sammen og snørte turskoene.

Den lille turen startet fint på en koselig liten sti som gikk i slak bakke oppover. – Ok, tenkte jeg og svelget unna kvalmen, – dette går bra! Men plutselig befant vi oss i en steinete sti som gikk kraftig oppover, ja faktisk rett opp på toppen av Trysil-fjellet. Og mens jeg mistet motet fullstendig og ville snu ved synet av bratte steinrøyser, ble Espen gira. – Kom igjen, bare litt til nå, så er vi på toppen.

Men når man er den som henger bakerst blir det ofte slik at de foran står og venter på deg, henter seg inn igjen og når du så endelig tar de igjen går de bare på videre, uten at du får noen pause. Jeg var til slutt så sliten at jeg satte meg ned på en stein og sutret høyt. – Jeg blir her jeg, bare gå opp til toppen dere, sa jeg til surt til Espen som friskt gikk med Vetle i bæremeisen. Og akkurat i det jeg sa det gikk det tre barn i alderen 4 – 9 år lystig forbi oss. Altså små barn klarer å gå går rett opp på fjellet og der satt jeg å gråt på en stein?

Etter litt drikke bannet jeg stille mens jeg presset meg opp resten av veien til toppen av fjellet. – Er det ikke fantastisk flott nå som du er på toppen? spør Espen smilende mens vi står i vinden og ser utover det nydelig landskapet som strekker seg i alle retninger. – Nei, sier jeg surt, – jeg føler jeg har presset kroppen min altfor langt. Men etter litt sjokolade og varm drikke kom heldigvis energien tilbake og jeg kunne nyte utsikten og veien ned igjen. Jeg klarte faktisk også både å smile, hygge meg og til slutt takke Espen for at han både dro meg med på tur, prøvde så godt han kunne å motivere meg og gi meg pauser, og ikke minst at han holdt ut med klagingen min!

Hytta på toppen serverte vafler (med gluten) og varm drikke.

Er det noen moral i denne historien? Tja, jeg har i hvert fall lært følgende:

Jeg trenger ha tydelige mål – så kan jeg være innstilt på hva jeg skal.
Jeg burde nok ha spist litt sjokolade i starten for å få energi, i stedet for å kjøre meg helt tom.
Jeg bør jobbe litt med tur-babe-looken min. En ting er å pese seg på toppen av et fjell, men da bør man få noen freshe bilder ut av det. Nye turklær og tursko står på ønskelista til jul.
Om jeg ikke er motivert, hjelper det i hvertfall å bli forbanna. Som når man ser at små barn er i bedre form enn deg. Blir jeg forbanna på meg selv blir jeg seriøst det staeste vesenet på jord, og klarer det aller meste!
Ta små pauser underveis - bare for å stoppe opp og nyte litt.
Det ER deilig å komme på toppen!

Etter litt sjokolade: Smiiile til kamera!

Nå gleder jeg meg faktisk til å fortsette å trene, gå litt ned i vekt og bli litt sterkere. Så skal jeg gå samme turen igjen til våren - og forhåpentligvis kose meg fra start til slutt.

//Julia