Hvordan, og hvorfor, svelge en kamerapille og la den passere gjennom kroppen? Onsdag denne uken gjennomførte jeg en kapselendoskopi. Her får dere mine erfaringer med både tømmingen før, svelging av kapselen, og resten av timene før kapselen kom ut i doskåla igjen.
I skrivende stund sitter jeg på et hotellrom i Bodø, her skal jeg holde foredrag om bare noen timer - og jeg håper du kommer! Det er med en lettet følelse jeg skriver dette innlegget, for denne gangen var jeg nervøs for hvordan uken skulle enda. Skulle tømmingen før undersøkelsen bli like ille som forrige gang, da jeg besvimte? Kom jeg til å ha sterke magesmerter etterpå? Ville det bli så slitsomt med lang faste og inn og ut til sykehuset to dager på rad, at jeg ble helt utslitt? Skulle jeg i det hele tatt klare å sette meg på flyet til Bodø to dager etter?
Først og fremst: Hvorfor kapselskopi?
Kapselendoskopi brukes av sykehusene dersom de ønsker å se hvordan tynntarmen har det. De kan fint se endetarm, tykktarm og et stykke opp i tynntarmen ved hjelp av koloskopi. Med gastroskopi kan de ser spiserør og magesekk, men store deler av tynntarmen når de rett og slett ikke på andre måter.
Kapselendoskopi er en veldig fin - og ikke minst smertefri - måte å få sett hva som skjer i tynntarmen. Jeg har tidligere gjennomført en kapselendoskopi for mange år siden. Da oppdaget de flere betente sår ganske høyt oppe i tynntarmen. Jeg er derfor svært spent på hva de vil se denne gangen: kan det være flere sår? Er det åpne, betente sår - eller stivt arrvev som gjør at jeg har vondt rett under ribbena? Eller kan tarmen min være frisk og fin? Jeg gleder meg uansett til å få noen svar!
Snap-shots fra instastory der jeg delte hele dagen.
Hvordan foregår det?
Jeg var innkalt til å møte på Lovisenberg sykehus onsdag kl.09.15. På forhånd hadde de sendt meg sine «kjøreregler» for forberedelser, og det er de jeg gjengir her. Dette kan variere noe fra sykehus til sykehus, og det er heller ikke sikkert at min opplevelse er lik som din.
Dagen før, tirsdag morgen, spiste jeg en en lett frokost med litt tynn havregrøt, før jeg deretter skulle faste resten av dagen. Med faste menes det at jeg kun kunne drikke klare væsker som te, vann, saft og buljong, så lenge de var helt fri for røde fargestoffer (som ville gjøre det vanskelig å få gode bilder).
Egentlig skulle jeg begynne å tømme tarmen klokken 18, men siden jeg vet av erfaring at tarmtømming tar tid hos meg, startet jeg allerede klokken 17.00. Jeg hadde på forhånd blandet 2 poser av tømmemiddelet Endofalk i 1 liter vann, som stod klar i kjøleskapet.
Endofalk smaker ikke vondt, men det smaker virkelig ikke godt heller. Du skal drikke cirka 2 dl hvert 10. minutt, og det er jammen ikke like lett å få svelget ned de siste glassene. Det er kjennes litt som å drikke saltvann i store mengder og de siste slurkene vokser i munnen. Det er bare å svelge unna, og gjerne ha en liten pastill du kan suge på i mellom drikkerundene, for å få en annen smak i munn. Fra klokken 21 om kvelden dagen før undersøkelsen skal du ikke drikke mer.
Så er det bare å vente på vulkanutbrudd fra magen. Jeg hadde sikret meg med svigers som barnevakt i tilfelle det skulle bli do-løping midt i leggetid av barn, men i stedet ble jeg liggende på senga - kvalm og uggen og bare vente. Til slutt sovnet jeg, før jeg våknet med et brak rundt klokken ett på natten og spurtet til do. Etter cirka en time på do var jeg helt tømt - og helt utslitt.
Morgenen etter var det bare å stå opp og å komme seg til sykehuset. Det høres kanskje ikke så komplisert ut, men forrige gang besvimte jeg jo faktisk på vei ut døra, fordi tømmingen hadde tatt sånn på. Denne gangen var det heldigvis helt anderledes. Jeg var sliten og helt tom, men ikke ør eller svimmel. Jeg klarte faktisk å kjøre bilen til sykehuset (uten en eneste do-tur), selv om jeg var forbedret på å ta tog + taxi.
På sykehuset:
På sykehuset ble jeg møtt av en hyggelig gastro-sykepleier. Hun spente på meg et magebelte med en videomottaker med liten skjerm på. Det er ikke ubehagelig, men utstyret er stort og klumpete, så man får en litt rar kroppsform med dette under klærne. Husk derfor å ha på deg en stor og vid genser eller t-skjorte som du kan dra over. Jeg vet det er helt irrasjonelt, men jeg er redd folk tror jeg har på meg bombebelte med dette på - så jeg prøver kanskje ikke å gå så mye rundt i byen akkurat den dagen…
Når kameraet er skrudd på begynner kamerapillen å blinke og den er klar til å svelges. Kamerapillen er litt større enn en trankapsel, og svelges ned med et lite glass vann. Det er ikke noe problem å få den ned, så ingen grunn til å bekymre seg for det. Husk å drikk alt vannet - det er fortsatt lenge til du kan drikke mer.
Før du får dra hjem fra sykehuset må de se at kamerapillen har gått over fra magesekken til tynntarmen. Dette tar vanligvis en halvtime, dersom man er i bevegelse hele tiden - så jeg spankulerte frem og tilbake i sykehusgangene. Men min magesekk er tydeligvis et behagelig sted å være, for kamerapillen ville ikke over. En halvtime med spasering ble til en time, så halvannen, så to. Fortsatt var ikke pillen over. Både sykepleiere og leger sjekket skjermen på videomotakeren jevnlig, men ingen tarmtotter var å se. Tilslutt fikk jeg en sykeseng der jeg skulle legge meg på høyre side. Det gjør det visstnok lettere for innholdet å bli «helt» over i tynntarmen. Og vips - etter en halvtime kunne jeg endelig ta turen hjem!
Hjemme igjen
Det er fra det øyeblikket kameraet er i tynntarmen at du skal starte klokka. Etter to timer kunne jeg igjen drikke klare væsker - herregud så deilig! Å faste uten mat er for meg enkelt og greit, men det å ikke drikke liker jeg ikke. Spesielt ikke når jeg har løpt på do hele natten og tømt meg. Da blir jeg fort både skjelven og utslitt. Det smakte derfor helt fantastisk å drikke iste etter hele 18 timer uten drikke!
Etter 4 timer kunne jeg spise lett mat som en brødskive eller litt suppe. For meg ble det den beste glutenfrie brødskiven med ost og skinke jeg har spist på lenge. Da hadde klokken blitt 17, så mens familien spiste middag ble dette min mat. Resten av kvelden fløy av gårde med lek, hygge og legging av barn - helt som normalt. Det eneste uvante er at jeg hadde på meg masse utstyr som til tider er litt i veien og som med ledninger og blinkende lys kan bli en fristelse for små barnehender å klå på.
8 timer etter at jeg fikk dra fra sykehuset kunne jeg igjen spise som normalt, og det ble feiret med glutenfri pizza i sofaen klokken 21 om kvelden. Noen timer senere kunne jeg endelig ta av meg belte og utstyret, før jeg krøp til sengs.
Dagen etter
Den natten hadde jeg litt vondt i magen og en del luft, men da morgnene kom hørte jeg et hard dunk i doskålen og kamerapillen var ute. Heldigvis behøver man ikke levere den tilbake, så jeg kunne bare skylde den ned. Kanskje ikke så miljøvennlig når jeg tenker etter, men men.
Dagen etter undersøkelsen må man levere tilbake magebelte og utstyret, så for min del ble det nok en kjøretur inn til byen. Det var lett til sinns jeg leverte tilbake utstyret på Lovisenberg og dro rett på kafe for å kose meg med mer mat - jeg hadde jo litt å ta igjen!
Resultat
Nå venter jeg i spenning på at de skal se gjennom filmen av ferden gjennom tynntarmen min, og få høre hva de har sett - og det skal jeg selvsagt fortelle dere resultatene av her på bloggen!
Dette var min erfaring med kapselendoskopi. Om du skal gjøre det samme håper jeg dette innlegget kan berolige deg litt - det er ikke vondt, men forberedelsene med tømming og faste er litt slitsomme. Utover det er dette en av de enkleste og mest smertefrie undersøkelsene jeg har vært igjennom, så ingen grunn til å grue seg!
//Julia